Sorgens Kammer - Del II
Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker
Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra
Drakk jeg for meget av livhåpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus
Er det eneste ene igjen - Som er mitt
I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammes rundt min nakke
Stumme vitner kan ei gi trøst
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte
Denne intense dragning mot dødens portaler
(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir
Behersket siden tidenes morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen
Chamber of Sorrow - Part II
The echo of memories quiets the hour
Gagged in the chains of melancholy, I fall away
No longer will I be bolted fast in the anchor of melancholy
But finally have the longing quenched - To depart
Did I drink too much from the cup of life
Did I take the vanity of joy for granted
For my struggle against the pain of emptiness - This intoxication of deathly fear
Is the only thing left - That is mine
In my loneliness, I still know
That I have no one else to thank but myself
That's why I am calm when
The rope tightens around my neck
Silent witnesses cannot give comfort
The common man in the assembly of the grave choir will never comprehend
The land of damnation
That I single-handedly created
This intense pull towards the portals of death
(Have I as) A wandering study in tear-choked mass-noir
Mastered since the dawn of time
But something I never let go of - Was the sorrow