Kuldeblest Over Evig Isode
Stormens endelose kulde
Over evige vidder av et tomt og mektig isode
Tynger ensomhetens morke vinternatt
Et hjerte og en svunnen sjel
En jordig vandrer stopper opp
For alle siste gang
Han er beseiret
Av vinterblestens nådelse herjing
Et vintervelde lagd av sno
Så langt som oyet ser
Har nå satt sitt spor i han
For aldri mere skal han hetes
Ustanselig faller frossent regn
Og begraver snart hvert hans spor
Et legeme faller så derpå
Og dekkes til av
Et snolagt ode
Det goldtstragte landskap
Hans siste kjodelige hvilested
Står til dommedag full av pine
I tomme og stille tideverv
Intet og dod
Fiebre Fría Sobre un Eterno Desierto de Hielo
El frío interminable de la tormenta
Sobre vastas extensiones de un desierto de hielo vacío y poderoso
Pesa en la oscura noche invernal de la soledad
Un corazón y un alma perdida
Un viajero terrenal se detiene
Por última vez
Ha sido vencido
Por la gracia del viento invernal que azota
Un reino invernal hecho de nieve
Tan lejos como alcanza la vista
Ha dejado su marca en él
Pues nunca más será llamado
Incesante cae la lluvia congelada
Y pronto entierra cada uno de sus rastros
Un cuerpo cae luego
Y es cubierto por
Un yermo nevado
El paisaje desolado
Su último lugar de descanso terrenal
Permanece lleno de tormento hasta el día del juicio
En épocas vacías y silenciosas
Nada y muerte
Escrita por: Aldrahn / Dodheimsgard