Johan
Johan e fri for gjeld, - men frustrert
som en førtidspensjonert.
No e livet hans halvert
og huset betalt.
No sitter han der, feit og forsagt
med musikk i langsom takt,
stuegrisen uten makt
når noe går galt,
et sted i det store velferdshavet,
levende begravet.
Kom inn og møt
Johan, i sine beste år.
Han venter på en vår,
men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
men ser det hele skje,
mens tiden går.
Han føler seg så streit. Han blir stum,
som om kilden hans va tom,
som om ingen bryr seg om
ka han har å si.
Han kjenner seg så feig, påtatt fjern.
Han har lagt seg sjøl i jern,
med et fjernsyn som et vern
ut mot det fri.
Han går til sin elskede med kler på
og blader som han ser på.
Snart sover han.
Johan, i sine beste år,
som venter på en vår,
men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
men ser det hele skje,
mens tiden går.
Johan
Johan está libre de deudas, - pero frustrado
como si estuviera jubilado prematuramente.
Su vida ahora está reducida a la mitad
y la casa pagada.
Ahora está sentado allí, gordo y abatido
con música en un ritmo lento,
el cerdo de la sala sin poder
cuando algo sale mal,
en algún lugar en el gran océano del bienestar,
avanzando enterrado vivo.
Ven y conoce a
Johan, en sus mejores años.
Él espera la primavera,
pero apenas siente latir su corazón.
Johan, que debería haber estado presente,
pero ve todo suceder,
mientras el tiempo pasa.
Se siente tan recto. Se queda callado,
como si su fuente estuviera seca,
como si a nadie le importara
lo que tiene que decir.
Se siente tan cobarde, artificialmente distante.
Se ha encerrado a sí mismo en hierro,
con un televisor como escudo
hacia el exterior.
Va hacia su amada con ropa puesta
y revistas que mira.
Pronto se duerme.
Johan, en sus mejores años,
que espera la primavera,
pero apenas siente latir su corazón.
Johan, que debería haber estado presente,
pero ve todo suceder,
mientras el tiempo pasa.