Om kvelden når det mørkner
Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøye.
Det mørkner over veien og høsten stunder til,
og tåken den tetner over enge.
På stierne i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke kommer i aften lille venn,
så send et bud og si meg når kommer du igjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.
In the evening when it darkens
In the evening when it darkens and everyone goes to rest
I close the stable and the barn.
And the sparrows nestle in their little nests.
Then you probably also go to your den.
But then I don't know how to pass the time,
because in those long nights I long so much.
Then I have no desire to sleep.
Now you stand in front of the mirror and comb your hair
so black and serious is your eye.
Your heart probably beats, but why it beats
you don't know so well yet.
For no one has probably come close to you yet.
But over the chair hang your poor clothes,
your skirt and your stockings and your shirt.
It darkens over the road and autumn is approaching,
and the fog thickens over the meadows.
Many have gone astray on the paths in the forest,
and the stars rise so sternly.
But if you can't come tonight, my dear friend,
then send a message and tell me when you'll come again.
I haven't seen you in so long.