Om kvelden når det mørkner
Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøye.
Det mørkner over veien og høsten stunder til,
og tåken den tetner over enge.
På stierne i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke kommer i aften lille venn,
så send et bud og si meg når kommer du igjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.
Le soir quand il fait sombre
Le soir quand il fait sombre et que tout le monde se repose
je ferme la grange et l'étable.
Et les moineaux se blottissent dans leur petit nid.
Alors toi aussi, tu vas à ton lit.
Mais après, je ne sais pas comment faire passer le temps,
pour dans les longues nuits, je ressens tant de manque.
Alors je n'ai pas le cœur à dormir.
Maintenant tu es devant le miroir et tu te peignes les cheveux
si noirs et si sérieux est ton regard.
Alors ton cœur bat, mais pourquoi il s'emballe
tu ne le sais pas encore si bien.
Car personne n'a encore pu s'approcher de toi.
Mais sur la chaise pendent tes pauvres vêtements,
ta jupe, tes bas et ton pull.
Il fait sombre sur le chemin et l'automne approche,
et le brouillard s'épaissit sur les prairies.
Sur les sentiers dans la forêt, beaucoup se sont perdus,
et les étoiles s'élèvent si sévères.
Mais si tu ne peux pas venir ce soir, petite amie,
envoie un message et dis-moi quand tu reviendras.
Je ne t'ai pas vue depuis si longtemps.