Marsjerende
De bag meg over fjeller,
og gjennom mørke skoger,
ensomhetens dype gjeler,
et menneske på sin vei...
Et siste lys som døde snart,
Fortalte meg om fortid vår,
Om mennesker som drap en jord,
Som drev meg bort av dem mot nord...
Jeg bar de spor av himmelen som brann,
Som kunne bli stanset av ingen vann,
Under gudsforlatte edelgraner,
Skal jeg frøse, skal jeg sove,
Dø samme med hvert plant, hvert tre.
Marsjerende, marsjerende,
Gjennom tåke, storm og natt,
En siste gang skal jeg oppleve
Vinterens maktige prakt...
Et menneske kom marsjerende...
Marchando
Detrás de mí sobre montañas,
y a través de oscuros bosques,
las profundas fauces de la soledad,
un ser humano en su camino...
Una última luz que pronto se apagó,
me contó sobre nuestro pasado,
sobre personas que mataron una tierra,
que me alejaron de ellos hacia el norte...
Llevaba las huellas del cielo en llamas,
que no podían ser detenidas por ninguna agua,
bajo abetos abandonados por Dios,
voy a congelarme, voy a dormir,
moriré junto con cada planta, cada árbol.
Marchando, marchando,
a través de la niebla, la tormenta y la noche,
una última vez experimentaré
el poderoso esplendor del invierno...
Un ser humano venía marchando...