395px

Melancolía Azul

Joyless

Blå Melankoli

Jeg er i en drom, jeg er foruten.
Jeg svever bort fra solen bg jeg svever ned eb ubire rvm
Til min egen hoyreiste himmel.

Noe kaller, jeg folger min egen stemme.

Til hvor jeg visselig skal trone
Og alt er i blå nelankoli,
Hvor alt som var en glemt.

Ingen elsker, ingen lever, ingen godhet,
Herlighet omfavner meg idet jeg styrer mot lysets kjerne,
Og alt og alle formes til hva mitt sinn beglærer.
Blå sol slår blikket nef, feller en tåre.
Dårer lar seg med letthet fange for de vet ikke hvem jeg er.

Melancolía Azul

Estoy en un sueño, estoy ausente.
Me alejo del sol y caigo hacia un vacío sin fin
Hacia mi propio cielo erguido.

Algo llama, sigo mi propia voz.

Hasta donde seguramente reinaré
Y todo está en una melancolía azul,
Donde todo lo que fue está olvidado.

Nadie ama, nadie vive, ninguna bondad,
La gloria me abraza mientras me dirijo hacia el núcleo de la luz,
Y todo y todos se moldean según lo que mi mente desea.
El sol azul golpea mi mirada, derrama una lágrima.
Los tontos se dejan atrapar fácilmente porque no saben quién soy.

Escrita por: