Silur Wie
Senket over ord i evig tid,
glemt, forjettet, sultet, død for liv.
Neglene smuldret, øynene små,
lutrygget, langhåret, knoklet og grå.
Krummet over tunge bøker, forne ord,
leter etter kraft i trolldom, mørke spor.
Håret hvitnet, hånden skjelven,
forbanner verden fast med pennen.
Blikket evig vendt mot tette skrifter,
gulnet visdom under støv og rifter.
Blekket er kobber i lampeskjæret,
diktert er dommedags tunge lære
Como un Siluro
Se sumerge sobre palabras en el tiempo eterno,
olvidado, prometido, hambriento, muerto por vida.
Las uñas se desmoronaron, los ojos pequeños,
encorvado, de cabello largo, huesudo y gris.
Encorvado sobre pesados libros, palabras antiguas,
buscando poder en la brujería, rastros oscuros.
El cabello se volvió blanco, la mano temblorosa,
maldecía al mundo firmemente con la pluma.
La mirada eternamente fija en escritos densos,
sabiduría amarillenta bajo polvo y rasguños.
La tinta es cobre a la luz de la lámpara,
dictada es la pesada enseñanza del juicio final.