The Ballad Of Ordinary Flowers
Et skjebnetre er født
Under jorden
Det var tåkelagte stier
Som førte meg til offerplassen
Hvor jeg knelte ved brønnen
Der hengingen fant sted
Bak torner
Og gjengrodde stier
Ingen veit
Hvor røttene ender
En bunnløs kilde til sannhet
Der livsviljen slumrer
Drakk jeg
Av Valfaders pant
Båret
Av minnets svarte vinger
Stupte jeg ned
I det ytterste
I det glemte
Hos den
Som omfavner talen
Vil skjebnen stige
Som en gnistrende sol
Jeg ser
En tegntyder
Tre fram
Bak vingene
Vi skal gjenta
Et rite
Blant alvene
Nytt liv
På elvebåten
Som ble viet og tatt
Ingen utvei
Fra lysets kvaler
Kjærtegn fra flammene
Sinnet river I natt
Dere ensomme av I dag
I morgen
Skal dere danse
Det er stillhetens siste krig
Med det sorte blikk
Vendt inn
Mot kjernen
Mot Minneriket
La Balada de las Flores Ordinarias
Un árbol del destino nace
Bajo tierra
Eran senderos neblinosos
Que me llevaron al lugar del sacrificio
Donde me arrodillé junto al pozo
Donde tuvo lugar la ejecución
Tras espinas
Y senderos cubiertos de maleza
Nadie sabe
Dónde terminan las raíces
Una fuente sin fondo de verdad
Donde la voluntad de vida yace dormida
Bebí
Del pago de Valfader
Llevado
Por las negras alas de la memoria
Me lancé hacia abajo
En lo más profundo
En lo olvidado
En aquel
Que abraza el discurso
El destino se elevará
Como un sol brillante
Veo
Un intérprete de signos
Emerger
Detrás de las alas
Repetiremos
Un rito
Entre los elfos
Nueva vida
En el barco del río
Que fue consagrado y tomado
Sin salida
De los tormentos de la luz
Caricias de las llamas
La mente se desgarra en la noche
Ustedes, solitarios de hoy
Mañana
Bailarán
Es la última guerra del silencio
Con la mirada oscura
Dirigida hacia adentro
Hacia el núcleo
Hacia el Reino de los Recuerdos