395px

Sombra de la lápida

Tulus (Metal)

Gravstenskugge

Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.

Begravd gjennom år etter år av død
viet den siste respekt,
begravd gjennom tider av anger og nød
smuldrer din verdige slekt.

Din forfaders ånd er sivet ut
i makkjord i gravstenskugge.
Din forfaders ånd strever i muld
på sten er Fred hugget.

Sjeler strever og lengter til vinden
de trykkes i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengter til vind, der det gror.

Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.

Du trør på rimfrosne blader som knuses
du står der i gravstenskuggen.
De føler din nærhet, ånder beruses
og sprenger sitt gjenferd til kulden.

Sjeler strevde og lengtet til vinden
de bodde i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengtet til vind, der det gror.

Sombra de la lápida

Tu linaje está encarcelado en la fría y gris tierra
en la tierra bajo la sombra de la lápida.
En un sueño inquieto yace un antiguo hermano
una hermana recién salida de la cuna.

Enterrado a través de años y años de muerte
dedicado el último respeto,
enterrado a través de épocas de arrepentimiento y angustia
tu digna estirpe se desmorona.

El espíritu de tus ancestros se ha filtrado
en la tierra podrida bajo la sombra de la lápida.
El espíritu de tus ancestros lucha en la tierra
en la piedra está grabada la Paz.

Almas luchan y anhelan al viento
son aplastadas en la tierra pesada como plomo.
Las almas de los niños, de los hombres y mujeres
anhelan al viento, donde crece.

Tu linaje está encarcelado en la fría y gris tierra
en la tierra bajo la sombra de la lápida.
En un sueño inquieto yace un antiguo hermano
una hermana recién salida de la cuna.

Pisas hojas heladas que se quiebran
te paras ahí en la sombra de la lápida.
Sienten tu cercanía, los espíritus se embriagan
y liberan su espectro al frío.

Almas lucharon y anhelaron al viento
vivieron en la tierra pesada como plomo.
Las almas de los niños, de los hombres y mujeres
anhelaban al viento, donde crece.

Escrita por: