Savonarola
Jeg tror på mennesker som brenner.
Det knitrer dypt i dem en mening.
De synker aldri ned i slammet
med hjertet kaldt som er forsteining.
På godt og vondt (Det er det samme!)
er de med vidt utstrakte hender
korsfestet til en drøm om livet,
om Gud , om hvite horisonter,
som alltid er der, men som viker
hver gang du tror at du er nær.
Jeg tror på hjertene som skriker
sitt lysrop ut og tenner verden
og går mot en usynlig stjerne,
men aldri finner fred på ferden
og aldri stanser noensted.
Å slike mennesker er fjerne.
Jeg tror på mennesker som brenner
ned -
Savonarola
Creo en las personas que arden.
En lo más profundo de ellos hay un significado.
Nunca se hunden en el fango
con el corazón frío como la petrificación.
Para bien y para mal (¡Es lo mismo!)
están crucificados con las manos extendidas
en un sueño de vida,
de Dios, de horizontes blancos,
que siempre están ahí, pero se alejan
cada vez que crees que estás cerca.
Creo en los corazones que gritan
su llamado de luz y encienden el mundo
y van hacia una estrella invisible,
pero nunca encuentran paz en el camino
y nunca se detienen en ningún lugar.
Esos tipos de personas están lejos.
Creo en las personas que arden
hasta el suelo.