Tir'Na Noir
Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir n'a Noir
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.
Bakom horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.
Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr'eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n'a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.
For bak horisontar,
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.
Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil' eg vest i havet te Mary McKear i
det grønna Tir n'a Noir.
Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:
Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
di Mary McKear.
Tir'Na Noir
It's black November, the ocean crushes against the shore
A shipwrecked dream from a summer-green land.
But I still remember beautiful Mary McKear,
far west in Tir n'a Noir
Were you a dream? Were you real? Were you flesh? Were you blood?
I can hear you laugh. I can remember I laughed.
Beyond horizons,
so weathered and fading,
you are mine,
my Mary McKear.
When my rusty body moves heavily uphill
I hear someone whisper behind the young vines:
Come back, friend, from bars and debauchery.
Come back to Tir n'a Noir.
Come to flesh. Come to mind from all that is gray.
I will stroke your cheek, make your eyes blue.
For beyond horizons,
so weathered and fading,
I am yours,
your Mary McKear.
So when the evening comes and I quietly go aboard,
and my lifeboat is buried six feet under,
I sail west into the sea to Mary McKear in
the green Tir n'a Noir.
To dream and to cheek and a sky of solace
where everything is calm and I hear your voice:
Horizons do not exist.
Everything you touch remains.
I am yours,
your Mary McKear.