395px

Solveig la Valiente

Astrikos Katoikos

Solveig den Hardføre

Sognefjorden lå som bly
Under fjellets bleke panne
Rimet hvilte over lyngen
Tangen drev langs svarte strender
Der sto Solveig mellom furuer
Mens en ravn steg over sundet
Hun var ung, og verden endte
Der hvor fjorden møtte fjellet

Ozurs gård lå under åsen
Lagertha tente ild ved kveld
Regnet strøk langs torv og tømmer
Vinteren kom tidlig ned
Ingen visste hva som ventet
Bak de årene som kom
Ingen saga hadde varslet
Hvilke riker hun skulle se

Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt

Torsteins skjebne fulgte henne
Som en brodd bak hvert et år
Døden tok ham aldri den gang
Men hun kjente hva hun bar
For en vilje kan bli skyldig
Før en skjebne fullbyrdes
Denne vissheten ble hos henne
Der hvor gamle minner dømmes

Dypt ved elven satt de døde
Bundet under bergets rot
Vannet slepte år forbi dem
Ingen visste hvor de dro
Slanger gled blant kalde steiner
Mørke strømmer åt kalenderen
Solveig mistet selve tiden
Men hun mistet aldri fjorden

Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt

Siden åpnet berget bilder
Fra en ukjent verdensalder
Lysets folk steg gjennom mørket
Skjellkledde hærer svarte dem
Fjerne kloder sto i flammer
Måner vek fra sine baner
Gamle makter falt fra høyden
Andre søkte nye verdener

Midgard skinte langt der ute
Blå og grønn mot verdensrand
Kanskje kom de gamle guder
Som fordrevne til dens land
Kanskje skjulte menneskesagnene
Spor av kriger uten alder
Solveig lot spørsmålet leve
Visshet hadde kostet nok

Hel ble større enn fortellingen
Náströnd skiftet skikkelse
Jörmungandr rundt verden
Bar en annen gåte nå
Barndommens fortellinger
Sprakk mot det hun selv fikk se
Likevel sto fjellet hjemme
Uforandret i hennes sinn

Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt

Århundrene mistet ansikt
Riker åpnet seg og svant
Menneskene fra hennes morgen
Ble til minner uten grav
Regnet falt fremdeles over Sogn
Fjorden mørknet mellom nes
Furuskogen tok imot vinden
Slik den alltid hadde gjort

Langt bak dødsrikets grenser
Finnes ennå denne morgen
Rim ligger hvitt på lyngen
Sjøen møter vinterhimmelen
Ved den gamle fjorden står
En ung kvinne vendt mot vannet

Ravnen stiger over Sogn
Hun heter Solveig

Solveig la Valiente

El fiordo de Sogne yacía como plomo
Bajo la pálida frente de la montaña
La escarcha reposaba sobre el brezo
Las algas flotaban por las playas oscuras
Allí estaba Solveig entre los pinos
Mientras un cuervo sobrevolaba el estrecho
Era joven, y el mundo terminaba
Donde el fiordo se encontraba con la montaña

La granja de Ozur estaba bajo la ladera
Lagertha encendió fuego al caer la noche
La lluvia acariciaba el turba y la madera
El invierno llegó temprano
Nadie sabía lo que esperaba
Detrás de los años que venían
Ninguna saga había advertido
Qué reinos ella iba a ver

Solveig, lejos del fiordo de Sogne
Lejos del borde invernal de la montaña
Los recuerdos te llevan de vuelta
A una tierra perdida y extraña
Setecientos años pasaron en la oscuridad
El río tomó cada medida del tiempo
Sin embargo, Sogn permanecía en la memoria
Inmortal y blanco

El destino de Torstein la seguía
Como una espina detrás de cada año
La muerte nunca lo tomó en ese entonces
Pero ella sabía lo que cargaba
Porque una voluntad puede ser culpable
Antes de que un destino se cumpla
Esta certeza se quedó con ella
Donde los viejos recuerdos son juzgados

Profundamente junto al río estaban los muertos
Atados bajo la raíz de la montaña
El agua arrastraba años pasados
Nadie sabía a dónde se iban
Serpientes se deslizaban entre piedras frías
Corrientes oscuras devoraban el calendario
Solveig perdió el mismo tiempo
Pero nunca perdió el fiordo

Solveig, lejos del fiordo de Sogne
Lejos del borde invernal de la montaña
Los recuerdos te llevan de vuelta
A una tierra perdida y extraña
Setecientos años pasaron en la oscuridad
El río tomó cada medida del tiempo
Sin embargo, Sogn permanecía en la memoria
Inmortal y blanco

Luego la montaña abrió imágenes
De una era mundial desconocida
El pueblo de la luz emergió de la oscuridad
Ejércitos cubiertos de conchas les respondieron
Lejanos mundos ardían en llamas
Lunas se alejaban de sus órbitas
Antiguos poderes cayeron desde las alturas
Otros buscaban nuevos mundos

Midgard brillaba allá lejos
Azul y verde contra el borde del mundo
Quizás los antiguos dioses vinieron
Como desterrados a su tierra
Quizás las leyendas humanas ocultaban
Rastros de guerras sin edad
Solveig dejó que la pregunta viviera
La certeza había costado suficiente

Hel se volvió más grande que la historia
Náströnd cambió de forma
Jörmungandr alrededor del mundo
Llevaba otro enigma ahora
Las historias de la infancia
Estallaron contra lo que ella misma vio
Sin embargo, la montaña permanecía en casa
Inalterada en su mente

Solveig, lejos del fiordo de Sogne
Lejos del borde invernal de la montaña
Los recuerdos te llevan de vuelta
A una tierra perdida y extraña
Setecientos años pasaron en la oscuridad
El río tomó cada medida del tiempo
Sin embargo, Sogn permanecía en la memoria
Inmortal y blanco

Los siglos perdieron su rostro
Reinos se abrieron y se desvanecieron
Las personas de su mañana
Se convirtieron en recuerdos sin tumba
La lluvia aún caía sobre Sogn
El fiordo se oscurecía entre los cabos
El bosque de pinos recibía el viento
Como siempre lo había hecho

Lejos tras las fronteras del reino de la muerte
Aún existe esta mañana
La escarcha yace blanca sobre el brezo
El mar se encuentra con el cielo invernal
Junto al viejo fiordo está
Una joven mujer mirando hacia el agua

El cuervo se eleva sobre Sogn
Ella se llama Solveig

Escrita por: Astrikos Katoikos