395px

Deberían enterrar a un gran rey

Jan Eggum

De Skulle Begrave En Konge Stor

De skulle begrave en konge stor
som sovnet så stille i sengen.
Til gravøl kom fyrster fra syd og nord,
men nede i dalen lå gamlemor
på magen, med hodet i engen.
Hun likte sin konge, hun elsket sitt land,
men hjertet sa stopp da hun gikk etter vann, ,
og det var det ingen som så.

De skulle begrave en konge stor,
som gikk bort, til tross for all pleie.
i kirka satt prinser og sang i kor,
men kona i gresset lå uten ord.
Hvem hadde vel mykere leie?
Fra fjorden kom vinden, så nordlig og kald,
meh rundt hennes stakk vokste liljekonvall,
og det var det ingen som så.

De skulle begrave en konge stor,
og folket sto tett etter veien.
Og kista ble vist fram og kista for,
men nedi en dal sto ei ku i tjor
og rautet og savnet budeien.
Hun hørte det ikke, hun lå så fornøyd
med handa i bøtta og hodet sitt bøyd,
men det var det ingen som så.

De skulle begrave en konge stor,
og kamera surret på presten
som sa et foreviget siste ord,
men gamlemor lå i den samme jord
og savnet vel slett ikke festen.
De fant henne aldri, for vinteren kom
og hun gikk i fjorden da snø ble til flom,
men det var det ingen som så.

Deberían enterrar a un gran rey

Deberían enterrar a un gran rey
que se durmió tan silenciosamente en la cama.
En el funeral vinieron príncipes del sur y del norte,
pero abajo en el valle yacía la abuela
boca abajo, con la cabeza en el prado.
Ella amaba a su rey, amaba su tierra,
pero su corazón se detuvo cuando fue por agua,
y nadie lo vio.

Deberían enterrar a un gran rey,
que se fue, a pesar de todos los cuidados.
En la iglesia, los príncipes cantaban en coro,
pero la esposa yacía en el pasto sin palabras.
¿Quién tendría una cama más suave?
Desde el fiordo llegaba el viento, tan frío y del norte,
pero alrededor de su falda crecían lirios del valle,
y nadie lo vio.

Deberían enterrar a un gran rey,
y la gente se agolpaba en el camino.
La caja fue mostrada y la caja fue llevada,
pero en un valle una vaca estaba atada
mugiendo y extrañando a la lechera.
Ella no escuchaba, estaba tan contenta
con la mano en el balde y la cabeza inclinada,
pero nadie lo vio.

Deberían enterrar a un gran rey,
y las cámaras grababan al sacerdote
que decía unas últimas palabras inmortales,
pero la abuela yacía en la misma tierra
y no extrañaba en absoluto la fiesta.
Nunca la encontraron, porque llegó el invierno
y ella se fue al fiordo cuando la nieve se convirtió en inundación,
pero nadie lo vio.

Escrita por: