395px

El Ermitaño

Jan Eggum

Eneboeren

Han slo seg opp et skur av skrot på finsiden av fjellet,
der ingen stier stakk seg fram og intet fly falt ned.
Hans kall var kastet, goder glemt. Sin far lot han fortelle:
Han ville vekk fra verden, fri som fugl og fylt av fred.
Det var så vakkert vær.
Han tro blant tause trær.
Skulle han nå Nirvana i natt?

Han borte ble fra blokk og by, men nå var han alene.
Og satt i siv og sand og snØ og spiste bark og bær.
Og snøen var så skjønn i sol og plantene så pene.
Han hyllet hav og himmel og naturen norsk og nær.
Det var så vakkert vær.
Han sang med spurv og stær.
Skulle han nå Nirvana i natt?

En dag han tok sin tredje tur, fortapt i sine tanker,
kom han forbi et heslig hus på toppen aven nut.
Det lignet på hans eget hi, av hull og pløsne planker.
Han stusset smått, men skvatt da det kom en kvinne ut.
Det var så vakkert vær.
Hun klatret uten klær.
Skulle hun nå Nirvana i natt?

Det gikk en time, trolig tre, men fjellet var i flamme.
En eremitt fra ensom egn ble galen av sin glød.
Med doven dyd tok bruden bad, han stupte med det samme.
En eneboer falt i eneboerinnens skjød.
Det ble så vakkert vær
da han ble henne kjær.
De hadde glemt Nirvana på en natt!

Moralen er: Nirvana er for den
som tør gå ensom i sitt liv!

El Ermitaño

Él construyó un cobertizo de chatarra en el lado fino de la montaña,
donde ningún sendero se abría paso y ningún avión caía.
Su llamado fue lanzado, los placeres olvidados. Dejó que su padre contara:
Quería alejarse del mundo, libre como un pájaro y lleno de paz.
El clima era tan hermoso.
Su fe entre los árboles silenciosos.
¿Alcanzaría el Nirvana esta noche?

Se alejó de los bloques y la ciudad, pero ahora estaba solo.
Y se sentó entre juncos y arena y nieve y comió corteza y bayas.
Y la nieve era tan hermosa al sol y las plantas tan bonitas.
Rindió homenaje al mar y al cielo y a la naturaleza noruega y cercana.
El clima era tan hermoso.
Cantaba con gorriones y estorninos.
¿Alcanzaría el Nirvana esta noche?

Un día, en su tercera caminata, perdido en sus pensamientos,
pasó por una casa fea en la cima de una colina.
Se parecía a su propio refugio, de agujeros y tablas sueltas.
Se sorprendió un poco, pero se sobresaltó cuando salió una mujer.
El clima era tan hermoso.
Ella trepó sin ropa.
¿Alcanzaría ella el Nirvana esta noche?

Pasó una hora, tal vez tres, pero la montaña estaba en llamas.
Un ermitaño de una región solitaria se volvió loco por su ardor.
Con pereza virtuosa, la novia se bañó, él se lanzó al mismo tiempo.
Un ermitaño cayó en el regazo de una ermitaña.
El clima se volvió tan hermoso
cuando él se volvió querido para ella.
¡Olvidaron el Nirvana en una noche!

La moraleja es: el Nirvana es para aquel
que se atreve a caminar solo en su vida!

Escrita por: