395px

Entre las sillas otra vez

Jan Eggum

Falt Imellom Stolene Igjen

Nå er jeg falt imellom stolene igjen.
En annen satte seg på plassen min.
Jeg ville gi ham litt av stolen som en venn.
Nå sitter han og vil ha retten sin.
Det står en flokk: av narrer rundt og venter på en krakk.
De kaster gjeme andre vekk: og sier aldri takk.
Så sitter de i hver sin stol
og tilber hver sin lille sol
med beina på min rygg
og kaller meg stygg.

Nå har jeg gått meg vill i grenseland igjen.
En jaget skrek om hjelp i lengre tid.
Jeg ville bare hjelpe ham til å bli fri.
Nå er jeg selv der midt i ildlinjen.
Det står en hær på begge sider, jeg er desertør.
Jeg kommer mellom dobbel ild, man skyter før man spør.
Soldaten vet hvor han skal stå
og jeg kan bare gå og gå,
men lader de på ny
da søker jeg ly.

Nå er jeg havnet i et fossestryk igjen.
Det kom en stemme langt der borte fra.
Jeg ville bare høre etter hva den sa.
Nå har jeg glemt at jeg har mistet den.
Det står et kull av landkrabber og venter på en båt
som er gått ned, men alle håper - ingen vil bli våt.
Så står de der på hver sin bredd
og skriker kjeften ut av ledd
og jeg må høre på
og ikke forstå.

Entre las sillas otra vez

Ahora estoy entre las sillas otra vez.
Otro se sentó en mi lugar.
Quería darle un poco de la silla como amigo.
Ahora él está sentado y quiere su derecho.
Hay una multitud de tontos esperando por una silla.
Ellos siempre empujan a los demás y nunca dicen gracias.
Así que se sientan en sus propias sillas
y adoran su propio pequeño sol
con los pies en mi espalda
y me llaman feo.

Ahora me he perdido en tierra de nadie otra vez.
Alguien gritó por ayuda durante mucho tiempo.
Solo quería ayudarlo a ser libre.
Ahora estoy en medio de la línea de fuego.
Hay un ejército en ambos lados, soy desertor.
Me encuentro entre fuego cruzado, disparan antes de preguntar.
El soldado sabe dónde debe estar
y yo solo puedo seguir y seguir,
pero si recargan de nuevo
buscaré refugio.

Ahora me encuentro en un rápido de agua otra vez.
Una voz vino desde lejos.
Solo quería escuchar lo que decía.
Ahora he olvidado que la he perdido.
Hay un grupo de cangrejos de tierra esperando por un bote
que se ha hundido, pero todos esperan no mojarse.
Así que están en cada orilla
gritando a todo pulmón
y yo debo escuchar
sin entender.

Escrita por: