395px

Para Oídos Sordos

Jan Eggum

For Døve ører

Ungkarskvinne,
malerinne,
flytter ut på bondelandet,
bondelandet.
Står og risser
raske skisser,
sitter tørt og maler vannet,
maler vannet.
Stormotivet er i emning:
Lyserød, romantisk stemning,
frie kyr og lekne geiter,
vakre grønne sommerbeiter .
Men bonden spar sin svarte åker,
fisker ørret, skyter kråker,
slakter sine lam.
Hun maler ikke ham.

Stor forfatter
uten latter,
tung i blikk med blyant klar,
blyant klar,
tar notater
når man prater -
lette ord blir byrde hard,
byrde hard.
Han er gjerne med på festen,
lusker rundt på sokkelesten.
Arbeid var ham lite verdig,
ti kapitler har han ferdig:
Dikt og stev om folkekampen
så leserne får smilekrampen,
intet ord går hjem.
Han skrev ikke for dem.

Utkantbygda får besøk av
kunstneren med sin gitar,
sin gitar.
Han er rotløs,
blek og motløs,
stiller spørsmål uten svar,
uten svar,
selger sjelen sin fra scene,
tramper takt med ene benet.
Ingen lytter, alle tier,
ingen skjønner hva han sier.
Alle klapper imot slutten:
Er han ikke flink:, den gutten?
Taus går de hjem.
Han sang ikke for dem.

Para Oídos Sordos

Mujer soltera,
pintora,
mudándose al campo,
al campo.
Se para y dibuja
bocetos rápidos,
sentada seca y pinta el agua,
pinta el agua.
El motivo de la tormenta está en ciernes:
Ambiente romántico rosado,
vacas libres y cabras juguetonas,
hermosos pastizales verdes de verano.
Pero el granjero cuida su campo negro,
pesca truchas, dispara a los cuervos,
slaughter sus corderos.
Ella no lo pinta.

Gran escritor
sin risa,
pesado en la mirada con lápiz listo,
lápiz listo,
toma notas
cuando se habla -
palabras ligeras se vuelven una carga pesada,
una carga pesada.
Él se une a la fiesta con gusto,
acecha alrededor en calcetines.
El trabajo no le era valioso,
tiene diez capítulos listos:
Poemas y versos sobre la lucha popular
para que los lectores se rían a carcajadas,
nada de lo que escribe llega a casa.
Él no escribió para ellos.

El pueblo periférico recibe la visita
del artista con su guitarra,
su guitarra.
Él es sin raíces,
pálido y desanimado,
hace preguntas sin respuesta,
sin respuesta,
vende su alma desde el escenario,
marca el ritmo con una pierna.
Nadie escucha, todos callan,
nadie entiende lo que dice.
Todos aplauden al final:
¿No es talentoso ese chico?
En silencio se van a casa.
Él no cantó para ellos.

Escrita por: