395px

Necesito aire

Jan Eggum

Jeg Må Ha Luft

Jeg må ha luft
I hav av vin og sang går jeg på bunnen
med tistler i mitt hår og bind for munnen.
Mens glade fisker tømmer rogn i tangen,
er jeg i drømmen på en vakker strand
der intet usselt kryp tør gå i land.
Mitt navn blir nevnt til spott og spe
og fiskeøynene følger med,
i lykkerus og skadefryd
lar de meg høre uten lyd
at flertallet
flertallet er verden.

Jeg må ha luft.
Jeg føler rommet som et rep om halsen
som kveler ordene og stanser valsen. J
eg går i ring og teller tapte timer
og lever bare når en annen dør,
men neste dag er døren låst som før.
Mitt store vindu vender ut
mot tomme fat og kaffegrut
og ingen snur og titter inn
og plager meg med kaffen sin.
De vet at jeg
vet at jeg vil avslå.

Jeg må ha luft.

Jeg er en plomme i et egg av tåke
med skall av is som stenger ute bråket
men i mine syner har jeg sett en verden
hvor ingen murer stenger sol og regn
og jeg kan stå og le og kaste stein
på dem som ikke kommer fri
fra lengselens idioti,
men når bildet flyr sin vei,
da ser jeg at de ler av meg
som ikke kan
som ikke kan få luft.

Necesito aire

Necesito aire
En un mar de vino y canciones me hundo
con cardos en mi cabello y la boca tapada.
Mientras alegres peces desovan en las algas,
yo estoy en un sueño en una hermosa playa
donde ninguna vil criatura se atreve a pisar.
Mencionan mi nombre en burla y escarnio
y los ojos de los peces me siguen,
en éxtasis y regocijo
me dejan escuchar sin sonido
que la mayoría
la mayoría es el mundo.

Necesito aire.
Siento el espacio como una soga en mi cuello
que ahoga las palabras y detiene el vals.
Doy vueltas y cuento las horas perdidas
y solo vivo cuando otra puerta se abre,
pero al día siguiente la puerta está cerrada como antes.
Mi gran ventana da hacia afuera
hacia platos vacíos y posos de café
y nadie se asoma para mirar adentro
y molestarme con su café.
Saben que yo
sé que rechazaré.

Necesito aire.

Soy una ciruela en un huevo de niebla
con cáscara de hielo que aleja el ruido
pero en mis sueños he visto un mundo
donde ningún muro impide el sol y la lluvia
y puedo reír y arrojar piedras
a aquellos que no se liberan
de la idiotez del anhelo,
pero cuando la imagen se desvanece,
veo que se ríen de mí
que no puedo
que no puedo respirar.

Escrita por: