Johnny
Kvelden kryper kjølig inn i Johnnys hjem.
Selvtorturens timer, som han hater dem.
Midt blant venners varme fryser han seg ned,
søker etter smerten og rives med.
Når gjestene er borte, går han til sengs med lyset på,
og dør i søvn av redsel.
Over Johnnys ansikt faller mørket fort.
Syk av sykdoms tanker glir han langsomt bort.
Han skjelver som av feber, stivnet. stum og blind.
Bakom Johnnys øyne når ingen inn.
Der pleier han de plager som legene har ignorert,
og dør i søvn av redsel.
Hele verden blekner under Johnnys nød.
Glede over livet er blitt frykt for død.
Ingen vil forstå ham, helst gikk de forbi.
Her er allting ugjort, og ingen tid.
Han ser seg selv i mengden, så ensom og konstant forfulgt,
og dør hver kveld av redsel.
Juanito
La noche se cuela fría en la casa de Juanito.
Las horas de autotortura, cómo las odia.
En medio del calor de sus amigos, se congela,
buscando el dolor y dejándose llevar.
Cuando los invitados se van, se acuesta con la luz encendida,
y muere de miedo mientras duerme.
La oscuridad cae rápidamente sobre el rostro de Juanito.
Enfermo de pensamientos enfermizos, se desliza lentamente.
Tiembla como si tuviera fiebre, rígido, mudo y ciego.
Detrás de los ojos de Juanito, nadie llega.
Allí trata los dolores que los médicos han ignorado,
y muere de miedo mientras duerme.
Todo el mundo palidece ante la angustia de Juanito.
La alegría por la vida se ha convertido en miedo a la muerte.
Nadie lo entenderá, preferirían pasar de largo.
Aquí todo está sin hacer, y no hay tiempo.
Se ve a sí mismo en la multitud, tan solo y constantemente perseguido,
y muere cada noche de miedo.