Karina
Karina, et bittert sinn -
har lært min hånd å spille.
Jeg overdøver gleden din
og ber deg tie stille.
Karina, alt mitt mot
er tapt i hjertets kilde,
men dine frø slår aldri rot
hvis jorden ikke vil det.
Karina, jeg er en soldat som har fått en blomst.
Karina, de varme ord
har aldri vært min styrke.
Jeg spotter alt fra syd til nord
og kaller det et yrke.
Karina, dra ditt garn,
jeg henger kanskje i det.
Du gjør meg ril et kjælent barn,
men aldri vil jeg si der.
Karina, mitt kall og min kraft er fortapt hos deg.
Karina, en vakker dag
kan sangen min forstumme,
og jeg vil savne hjertelag
hos dem jeg kaller dumme.
Karina, hold meg fast,
la tankene få hvile.
Jeg var på vei, jeg tok en rast,
du lærte meg å smile.
Karina, ha takk for den tiden vi har igjen.
Karina
Karina, un amargo sentimiento -
ha enseñado a mi mano a tocar.
Sobrepaso tu alegría
y te pido que te calles.
Karina, toda mi valentía
se ha perdido en la fuente del corazón,
pero tus semillas nunca germinarán
si la tierra no lo desea.
Karina, soy un soldado que ha recibido una flor.
Karina, las palabras cálidas
nunca han sido mi fortaleza.
Desprecio todo de sur a norte
y lo llamo un oficio.
Karina, recoge tu red,
quizás estoy atrapado en ella.
Me conviertes en un niño mimado,
pero nunca lo diré.
Karina, mi llamado y mi fuerza se han perdido contigo.
Karina, algún día hermoso
mi canción puede callarse,
y extrañaré la bondad
de aquellos a quienes llamo tontos.
Karina, agárrame fuerte,
deja que mis pensamientos descansen.
Estaba en camino, hice una pausa,
tú me enseñaste a sonreír.
Karina, gracias por el tiempo que nos queda.