395px

Muerte del Tiempo

Jan Eggum

Mor Tid

Etter år i hennes tjeneste
er hun i dine tanker,
men de lengste og de peneste
minuttene du sanker,
må du kaste bort.

Du vil ut av hennes dragning,
men du føler at du eldes,
for som mørket følger lyset,
vugger hun deg til du sover,
og din korte dag er over.

I din sorg er hun en trøster,
uforanderlig og stø.
Hun er alles skyggesøster,
og hvis noen skulle dø,
så finnes andre som vil ta av hennes rikdom.

Når du våkner til en tidlig sol,
er hun ditt første møte.
Ved ditt vindu står en kaprifol
som hun gir kyss så søte
til den visner hen.

Og du hilser henne ikke,
men du føler at du eldes,
for som mørket følger lyset,
vugger hun deg til du sover
og din korte dag er over.

Hun har tusener av hjerter,
evig lever hennes kropp,
men hun kan aldri kjenne smerter,
hun er kald fra bunn til topp,
og hun vil jage deg som du har jaget henne.

Du kan stanse hennes hjerteslag
og knuse hennes øye,
men hun vil alltid gi deg neste dag,
i hennes hengekøye
får du aldri ro.

Og du merker henne ikke,
men du føler at du eldes,
for som mørket følger lyset
vugger hun deg til du sover
og din siste dag er over.

Muerte del Tiempo

Después de años a su servicio
ella está en tus pensamientos,
pero los minutos más largos y los más bonitos
que recoges,
deberás desperdiciar.

Quieres salir de su atracción,
pero sientes que estás envejeciendo,
pues como la oscuridad sigue a la luz,
te mece hasta que duermes,
y tu corto día ha terminado.

En tu dolor ella es un consuelo,
inalterable y firme.
Ella es la hermana de sombra de todos,
y si alguien debería morir,
habrá otros que tomarán de su riqueza.

Cuando despiertas con un sol temprano,
ella es tu primer encuentro.
En tu ventana hay un madreselva
a la que ella da besos tan dulces
hasta que se marchita.

Y no la saludas,
pero sientes que estás envejeciendo,
pues como la oscuridad sigue a la luz,
te mece hasta que duermes
y tu corto día ha terminado.

Ella tiene miles de corazones,
eternamente vive su cuerpo,
pero nunca puede sentir dolor,
es fría de pies a cabeza,
y te perseguirá como tú la has perseguido.

Puedes detener sus latidos
y aplastar sus ojos,
pero siempre te dará el siguiente día,
en su hamaca
nunca encontrarás descanso.

Y no la notas,
pero sientes que estás envejeciendo,
pues como la oscuridad sigue a la luz,
te mece hasta que duermes
y tu último día ha terminado.

Escrita por: