Mellom bakkar og berg
Mellom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenge sin heim
der han sjØlv heve tuftene grave
og set sjØlv sine hus oppå deim
Han såg ut på dei steinute strender
det var ingen som der hadde bygt;
"Lat oss rydja og byggja oss grender
og så eiga me rudningen trygt"
Han såg ut på det bårute havet
der var ruskut å leggja utpå
men der leikade fisk nedi kavet
og den leiken den ville han sjå
Fram på vetteren stundom han tenkte:
"Gjev eg var eit varmare land!"
Men når vårsol i bakkane blenkte
fekk han hug till si heimlege strand
Og når liene grØnkar som hagar
når det laver av blommar på strå
og når netter er ljose som dagar
kan han ingen stad venare sjå
Entre colinas y montañas
Entre colinas y montañas hacia el mar
el noruego encontró su hogar
donde él mismo excavó los cimientos
y construyó sus casas sobre ellos
Miraba las playas de piedra
donde nadie había construido;
'Dejemos limpio y construyamos nuestros pueblos
y así tendremos nuestra pesca segura'
Miraba el mar desnudo
donde había que lanzar las redes
pero donde los peces jugaban en las olas
y él quería ver ese juego
En invierno a veces pensaba:
'¡Ojalá estuviera en un lugar más cálido!'
Pero cuando el sol primaveral brillaba en las colinas
sentía nostalgia por su costa hogareña
Y cuando los prados se vuelven verdes como jardines
cuando las flores cubren los campos
y las noches son tan claras como los días
no puede ver un lugar más hermoso