Eg Rykte Upp Mine RøTter
Eg kjem ifrå myrar og fjellet,
Ifrå dal og bratte bryn.
Eg rykte upp mine røter,
No går eg rundt inni by'n.
Og alle hus og blokkar
Dei era like og grå.
Og asfaltjungelen trong og tom
Må eg aleine gå.
Og ingen sender eit venleg nikk,
Og ingen bed meg inn.
For byfolk æra so hastig,
Dei ha eit uroleg sinn.
Eg treng eit råd om å leva,
Hvis du kan læra meg døy.
For midt I flokken eg einsam står
Som på ei aude øy.
Ein by kan glima, ein by har makt,
Det er neonlys og prakt.
Men sjela kan eg 'kji finne,
Eg går her stadig på jakt.
Ein klagesang den er ofte lang,
Den her blir heller litt kort.
Eg blæs med vinden som visna lauv,
Mi årstid kverv snart bort
Arranqué mis raíces
Vengo de pantanos y montañas,
De valles y laderas empinadas.
Arranqué mis raíces,
Ahora camino por la ciudad.
Y todas las casas y edificios
Son iguales y grises.
Y la jungla de asfalto estrecha y vacía
Debo recorrerla solo.
Y nadie envía una amigable mirada,
Y nadie me invita.
Porque la gente de la ciudad es tan apresurada,
Tienen una mente inquieta.
Necesito un consejo sobre cómo vivir,
Si puedes enseñarme a morir.
Porque en medio de la multitud estoy solo de pie,
Como en una isla desierta.
Una ciudad puede brillar, una ciudad tiene poder,
Hay luces de neón y esplendor.
Pero no puedo encontrar mi alma,
Sigo buscando aquí.
Un lamento a menudo es largo,
Pero este será un poco corto.
Soplo con el viento como hojas marchitas,
Mi temporada pronto se desvanece