Hinsidig
(Jeg drives av nysgjerighet
Med en skjelvende og usikker hånd trekker jeg fra gardinen;)
Jeg finner tomhetens kjerne
Og blandt alle ordene som hyler ut fra intet
Er det en hviskende stemme som river hardest
En enkel tanke - tyngere enn tunghet
Trekker meg ned i oppgitthetens søle
I forvirrelsens avgrunn - dypere enn dyphet
Slukes jeg av min egen vekt og byrde
Her hviler ydmykhet og arroganse side om side
I bitter harmoni, i tung glede og lystig sorg
Uverdigheten er overveldende
Og tusner av forlatte sinn er ledet bort herfra
Av et lusent håp om en bedre tilværelse
I en illustrert virkelighet
De hørte aldri skrekkens tale - en mannevond realitet
Og en selvbestemt (og selvgjort?) død
Insidioso
(Soy impulsado por la curiosidad
Con una mano temblorosa e insegura corro la cortina;)
Encuentro el núcleo del vacío
Y entre todas las palabras que gritan desde la nada
Es una voz susurrante la que más me destroza
Un pensamiento simple - más pesado que la pesadez
Me arrastra hacia la resignación del lodazal
En el abismo de la confusión - más profundo que la profundidad
Soy engullido por mi propio peso y carga
Aquí descansan la humildad y la arrogancia lado a lado
En amarga armonía, en pesada alegría y alegre tristeza
La indignidad es abrumadora
Y miles de mentes abandonadas son llevadas lejos de aquí
Por una esperanza miserable de una mejor existencia
En una realidad ilustrada
Nunca escucharon el discurso del terror - una realidad malévola
Y una muerte autoimpuesta (¿y autohecha?)