395px

Epílogo: Solitario

In Vain

Epilogue: Alene

Jeg rir i nattens måneskinn,
for dette er min skjebne.
En hvileløs som lever kun
om nettene, alene.
Med min sjel knust til grus,
holdes jeg i skyggen
av hender fra et liv engang,
Som nå har vendt meg ryggen.
Jeg hater og beundrer de som
gjennom søvn kan rømme
inn i fantasien. De som tar for
gitt å drømme.

Stillheten er voldsom.
En skrikende sirene
som hånlig henger over meg.
Den vet jeg er alene
Den kjenner min historie,
og leser fra mitt minne,
fra bildene jeg aldri maktet
å få til å forsvinne.
Den vet mitt skrik er sjanseløst.
Det overdøves fort.
Her skal stillhet høres!
Her svinner lyder bort...

Hypnofobi. Mørke og natt.
Kakofoni. Ensom, forlatt.

Jeg ler i nattens måneskinn,
hvor tiden aldri går.
Forsonet med en skjebne som
jeg tror jeg nå forstår.
Jeg fremfører et skuespill.
Verden er min scene.
En enmannsforestilling
om en mann som er alene

Epílogo: Solitario

Cabalgo bajo la luz de la luna en la noche,
porque este es mi destino.
Un inquieto que solo vive
en las noches, solitario.
Con mi alma hecha añicos,
me mantengo en la sombra
de manos de una vida que una vez
me dio la espalda.
Odio y admiro a aquellos que
pueden escapar a través del sueño,
sumergiéndose en la fantasía. Aquellos que dan por sentado
el poder soñar.

El silencio es abrumador.
Una sirena que grita
se burla de mí.
Sabe que estoy solo,
conoce mi historia
y lee en mi memoria,
en las imágenes que nunca pude
hacer desaparecer.
Sabe que mi grito es inútil,
se ahoga rápidamente.
Aquí el silencio debe ser escuchado!
Aquí los sonidos desaparecen...

Hipnofobia. Oscuridad y noche.
Cacofonía. Solitario, abandonado.

Río bajo la luz de la luna en la noche,
donde el tiempo no avanza.
Reconciliado con un destino que
creo entender ahora.
Represento una obra de teatro.
El mundo es mi escenario.
Una actuación en solitario
sobre un hombre que está solo

Escrita por: