395px

El Roble del Carnicero

Khold

Slaktereika

Han sitter og venter på offer, visitt,
sitter bak bleke ruter.
Han venter på ubudne, fremmede skritt,
venter på nabofolk, futer.

Bakom står eika mot vinterblå måne
som gjenvandret, sort monument.
Lemleste, utslette, henrette, håne,
vandringsmann som bekjent.

Hengt etter bena med ståltråd og hamp
i Slaktereika i brynet.
Den mørkegrå kvelden, spor etter kamp,
det dødsdømte, blodige synet.

Kuttet for å blø,
hengt for å tørke.
Dømt til å dø
i blendende mørke

Han møter deg stille ved grånet port
med slakterkniv i morken slire.
Du vises med faste fakter bort,
han preger og merker reviret.

Eika står sortmalt og evig,
prydet med kropper og død.
Stendig, uvisnelig, evig,
kontraster mot råtnende kjød.

El Roble del Carnicero

Ella está sentada esperando la visita,
tras los pálidos cristales.
Espera a los no invitados, pasos extraños,
espera a los vecinos, autoridades.

Detrás se yergue el roble ante la luna azul invernal
como un monumento negro, recorrido.
Desmembrar, aniquilar, ejecutar, burlar,
viajero conocido.

Colgado por las piernas con alambre y cáñamo
en el Roble del Carnicero en la colina.
La noche gris oscura, rastros de lucha,
la vista sangrienta condenada a muerte.

Cortado para sangrar,
colgado para secar.
Condenado a morir
en la oscuridad deslumbrante.

Él te recibe en silencio junto a la puerta gris
con un cuchillo de carnicero en la vaina podrida.
Te muestra con gestos firmes hacia afuera,
él marca y señala su territorio.

El roble permanece pintado de negro y eterno,
adornado con cuerpos y muerte.
Permanente, inmarchitable, eterno,
contrastes con la carne podrida.

Escrita por: