395px

Borga y Ur

Odd Nordstoga

Borga i Ur

To elver renn gjennom landet ur, møtest der,
Og høgt fra ein mur ser du opptog med faner og vimplar i vind;
Der elvene møtest skrid opptoget inn.

Eit bord med safirpynta beger av gull,
Hyller med kunnskap, rull på rull.
Salar med strengespel,
Song og lått, ringdans med fløyter og harpeslått.

Så snør det i landet: gløymselsnø.
Borte blir borga og gløymde dei brød.
Som metta dei fem tusen munnar frå korg:
Andlet ber blindt på ei tusenårssorg.

Og ingen kan minnast dei linne drag i dronningas andlet den fagre dag
Då landet her kvilte i heilag fred og alle hadde kjærleik å elske med.

Ei dør slår opp i den stille kveld,
Gjennom opningen anar du skinet av eld
Og stemmer som vinden ber fram der du trør:
Dette er noko du kjenner fra før.

Ei hand spelar terning i fakkelskin,
Ein fot trør i dans under ljost, mjukt lin;
Dei er her, dine bortgløymde systrer og brør:
Detter er noko du kjenner frå før.

Gløym slitet for glede og frykta for sorg;
Det er her, alt du treng,
Det er brød i ei korg frå eit løyndomsfullt bord i så fast ei borg.

Sjå her er dagen som renn.
Sjå, her stig sola for deg sjå, her er korga med brød for alle,
I borga i landet ur.

Borga y Ur

Dos ríos corren a través de la tierra ancestral, se encuentran allí,
Y desde lo alto de un muro ves desfiles con estandartes y banderas al viento;
Donde los ríos se encuentran, avanza la procesión.

Una mesa con copas de oro adornadas con zafiros,
Estantes llenos de conocimiento, rollos y más rollos.
Salones con música de cuerdas,
Canto y melodía, danzas circulares con flautas y arpas.

Luego nieva en la tierra: nieve de olvido.
La fortaleza desaparece y olvidan el pan.
Como saciando a las cinco mil bocas de la canasta:
Rostros ciegos ante un dolor milenario.

Y nadie puede recordar los suaves rasgos en el rostro de la reina aquel hermoso día
Cuando el país descansaba en santa paz y todos tenían amor para amar.

Una puerta se abre en la tranquila noche,
A través de la abertura vislumbras el resplandor del fuego
Y voces que el viento lleva hasta donde pisas:
Esto es algo que reconoces de antes.

Una mano juega a los dados a la luz de las antorchas,
Un pie danza bajo la suave luz brillante;
Ellos están aquí, tus hermanas y hermanos olvidados:
Esto es algo que reconoces de antes.

Olvida el esfuerzo por la alegría y el miedo por la tristeza;
Está aquí, todo lo que necesitas,
Hay pan en una canasta de una mesa secreta en una fortaleza tan firme.

Mira, aquí llega el día que amanece.
Mira, aquí sale el sol para ti, mira, aquí está la canasta con pan para todos,
En la fortaleza en la tierra ancestral.

Escrita por: