Pokerfjes
Vi fant ham liggenede med hodet på pulten min assistent politifullmektig roger hansen og
Jeg.
Ikke rør noen ting sa jeg og siktet til våpenet avdøde holdt i sin venstre hånd.
Keivhendt.
Blodet hadde størknet som lim.
Rødbrunt lim.
Roger luktet på det, men det luktet ingenting.
Vi utvekslet et forståelsesfullt blikk.
Selvmord sa jeg og roger nikket.
Telefonrøret lå av, han må ha pratet med noen.
Slengt utover gulvet fant jeg fem kort med reklame for colgate null hull tannkrem på
Baksiden.
Jeg tok på meg hanskene og la kortene utover bordet.
Fullt hus.
Nei, det er bare oss her, sa roger.
Han forstod ikke poker.
Kortene roger, kortene.
Jeg fikk en meget god idé.
Naturligvis var det min idé.
Roger forstod seg ikke på kvalitetsbevisst politiarbeid, eller poker for den saks skyld.
Han har ikke akkurat pokerfjes, slik jeg har.
Jeg kunne gitt ytterste lillefingerledd for en havana, en dobbel jameson,
En medium rå brystbiff fra thompson-kassellen og et slag poker akkurat nå.
Men jeg drømmer.
Telverket gav med de opplysningene jeg hadde ventet.
Avdødes sist ringte nummer var en åpen pokerlinje for inntill fem deltakere.
Middelaldrende, ensomme helter på vei ut i solnedgangen.
Jeg ristet på hodet, tok et godt tak i håret hans og løftet ansiktet opp ifra pulten,
Og da mener jeg ansiktet.
Kulen hadde gått inn i venstre tinning og ut igjennom høyre øye.
Deler av ansiktet var borte, allikevel så jeg det.
De samstemte maskuline trekkene og musklenes harmoniske sammensetning.
Enhver motspillers mareritt.
Han hadde det.
Han hadde pokerfjeset.
Bare så synd at ingen av motspillerene på 820-nummeret fikk se det, eller føle det på
Kroppen.
Stakkars jævel.
Han burde ha skjønt at alle de andre sikkert juksa.
Stakkars godtroende jævel.
Caras de Póker
Encontramos a él acostado con la cabeza en mi escritorio mi asistente fiscal Roger Hansen y
Yo.
No toques nada, le dije y apunté al arma que el difunto sostenía en su mano izquierda.
Zurdo.
La sangre se había coagulado como pegamento.
Pegamento marrón rojizo.
Roger lo olió, pero no olía a nada.
Intercambiamos una mirada comprensiva.
Suicidio, dije y Roger asintió.
El auricular estaba descolgado, debió haber estado hablando con alguien.
Esparcidos por el suelo encontré cinco cartas con publicidad de Colgate Zero Cavidades en el
Reverso.
Me puse los guantes y extendí las cartas sobre la mesa.
Full house.
No, solo estamos nosotros aquí, dijo Roger.
No entendía de póker.
Las cartas, Roger, las cartas.
Tuve una idea muy buena.
Naturalmente, fue mi idea.
Roger no entendía de trabajo policial de calidad, ni de póker para el caso.
No tiene precisamente caras de póker, como yo.
Podría dar mi última falange por un habano, un doble Jameson,
Un filete de pecho crudo mediano de Thompson-Kassellen y una partida de póker en este momento.
Pero estoy soñando.
La centralita respondió con la información que esperaba.
El último número llamado del difunto era una línea de póker abierta para hasta cinco participantes.
Héroes de mediana edad y solitarios en camino hacia el atardecer.
Sacudí la cabeza, agarré su cabello firmemente y levanté su rostro de mi escritorio,
Y cuando digo rostro.
La bala había entrado por la sien izquierda y salido por el ojo derecho.
Partes de su rostro faltaban, sin embargo, lo vi.
Los rasgos masculinos armoniosos y la composición muscular.
La pesadilla de cualquier oponente.
Él la tenía.
Tenía la cara de póker.
Lástima que ninguno de los oponentes en el número 820 pudiera verlo, o sentirlo en su
Cuerpo.
Pobre diablo.
Debería haberse dado cuenta de que todos los demás probablemente estaban haciendo trampa.
Pobre diablo ingenuo.