Søvn
Dypt i glemte skoger
Under døde grener
Hvor lyset ei slipper til
Hvor vinden jamrer i nattemørket
Og kulden biter seg fast i bakken
En dyster måne
Skinner ensomt
Ulven hyler
Ravnen flyr høyt
Det siste løv
Faller sakte ned
Og legger seg til hvile
På skogens frosne bunn
Det er her
En sorgtung sjel vandrer
Mot evigheten
Sort, stille og følelsesløs
Den endelige søvn
Sono
Profundamente nas florestas esquecidas
Sob galhos mortos
Onde a luz não penetra
Onde o vento lamenta na escuridão da noite
E o frio se agarra ao solo
Uma Lua sombria
Brilha solitária
O lobo uiva
O corvo voa alto
A última folha
Cai lentamente
E repousa
No fundo congelado da floresta
É aqui
Que uma alma pesada de tristeza vagueia
Em direção à eternidade
Negra, silenciosa e insensível
O sono final