Song Til Stormen
Kom, sterke storm frå æverømd,
og stål min vilje, løys min streng!
Lyft åndå mi på ørneveng
og syn meg leid og dag i kjømd.
Kom storm, og alt det rotne riv!
Kom, lausmòd-rakar ifrå aust,
i bleik og herja utglødd haust
og skil alt daudt frå groført liv.
Sjusular skjote, kom du att
og blås i ville morgongry
langfarar-luren under sky
so kallande som her ei natt.
Vekk meg or dvale talm og trong,
med helsingar frå dine hav.
Lys lengsla ut, ber sorgi av,
og stem meg med din sterke song.
Stem meg til arbeid, stem meg til dåd,
fyll meg med kraft og ålvors gjerd!
Ver Herrens svige for ei verd
som rotnar utan salt og såd.
Fjorgamalt strå so skrint og bleikt
i vinglen haustblåst er eg, - kved
um alt som var og er kje med,
mitt liv er skøyrt, mitt mæle veikt.
Kom fyll meg, liv, med rus og storm!
Flød, livsens glødde vokstersaft,
og nør den eld, den dulde kraft
som sprengjer dødens stivna norm.
Bøyg meg som stormbøygd bjørk på horg,
der kvar ei blokke skjelv og syng,
og tving meg, liv, med støyt og styng
å tena deg i frygd som sorg.
Lær meg den store audmykt - bøyg
mitt mod som stormen denne stomn.
Solstormar stride, strake, kom,
mi trå som desse toppar tøyg!
Bøyg meg, men brjot meg ikkje ned.
Lær meg å stå i livsens leik
so traust som denne beiske eik,
so mjuk som vindsveigt strå på red.
Lær meg å syngja, vind på heid,
so stilt som du imillom strå
um alt det ringe, arme, grå
som unemnt levde, ukjent streid.
Som skog i storm frå jøkullfjell
syng, sjel, og kjenn deg djerv og sterk!
Eir ord kan gjera jøtulverk,
og lever endå mannen fell.
Canción Hasta la Tormenta
Ven, fuerte tormenta de renombre,
y forja mi voluntad, libera mi cuerda!
Levanta mi espíritu en alas de águila
y muéstrame el camino y el día por venir.
¡Ven tormenta, y arrasa todo lo podrido!
Ven, deshazte de la desesperación desde el este,
en un otoño pálido y devastado
y separa lo muerto de lo que está vivo.
Siete soles disparan, ven de nuevo
y sopla en la salvaje madrugada
la trompeta de los viajeros bajo el cielo
llamando como nunca antes.
Despiértame de la letanía y la necesidad,
con saludos desde tus mares.
Ilumina el anhelo, lleva la tristeza lejos,
y sintonízame con tu fuerte canción.
Afiname para el trabajo, afiname para la acción,
lléname de fuerza y seriedad.
Sé el látigo del Señor para un mundo
que se pudre sin sal ni semilla.
Cuatro veces tan frágil y pálido
en el viento del otoño estoy, - canto
sobre todo lo que fue y no está,
mi vida es frágil, mi voz débil.
¡Ven y lléname, vida, con éxtasis y tormenta!
Fluye, savia ardiente de la vida,
y enciende el fuego, la fuerza oculta
que rompe la rígida norma de la muerte.
Inclíname como un abedul doblado por la tormenta,
donde cada bloque tiembla y canta,
y obliga, vida, con golpes y picaduras
a servirte en alegría como en dolor.
Enséñame la gran humildad - inclina
mi coraje como la tormenta a esta roca.
Tormentas solares luchan, fuertes, ven,
mi paso como estas cumbres estira.
Inclíname, pero no me rompas.
Enséñame a jugar en el juego de la vida
tan firme como este roble amargo,
tan suave como una caña doblada por el viento.
Enséñame a cantar, viento en la pradera,
tan silencioso como tú entre las hierbas
sobre todo lo humilde, pobre, gris
que vivió sin ser notado, luchó desconocido.
Como un bosque en la tormenta desde las montañas de hielo,
canta, alma, y siéntete valiente y fuerte!
Una palabra puede hacer un trabajo gigante,
y el hombre aún vive mientras cae.