Forfengelige måne
Jeg kjenner deg, måne,
som står ved ditt speil
bak den fjerneste blåne
og filer ringfingernegl
med ditt ansikt vendt bort
fra de talløse menn,
som du hildret med morild
du slukket igjen.
Jeg kjenner deg, måne
som står ved ditt speil.
Selv din glans må du låne,
og brev med kjærlighetssegl
har du åpnet og brutt,
men forløser hver natt
bare kulde, og står der
bestandig forlatt.
Luna vanidosa
Te conozco, luna,
que te paras frente a tu espejo
tras la más lejana colina azul
limando las uñas del anular
con tu rostro vuelto
lejos de los innumerables hombres,
a quienes encantaste con tu resplandor
y luego apagaste de nuevo.
Te conozco, luna,
que te paras frente a tu espejo.
Incluso tu brillo debes pedir prestado,
y cartas con sellos de amor
has abierto y roto,
pero redimes cada noche
solo frío, y permaneces
siempre abandonada.