Maleren
Eg e ein malar. Gi meg torg og smau
og trengsel. Gi meg mennesker så leve
forkrøpla liv, ein villkatt så e dau,
ein ærlige arbeidsmann så står og streve.
Eg eige tusen fargar. Me palett
og pensel ser eg godt. Alt har eg sett.
Det vakraste e ekta, ikkje fraser.
Ein e'kje fant om ein e kledd i laser.
Eg like ikkje skreddarsydde menn.
Eg kan'kje mala støvfri mannekengar.
Eg like ikkje uvenns gode venn
og kler så alltid henge på ein hengar
i fylte garderobar. Eg har fått
min egen barndom basta i et slott!
Eg like skjeive typar, trøtte slavar
med rynketekst av skitne, små bokstavar.
Eg like ikkje medvind, gratis fart.
Eg like ikkje motstandslause dagar.
Eg kan'kje mala kvitt så aldri svart
har sota med fortvilelse og plagar.
Eg like ikkje gudelige glis
så telle penger. Fins et paradis,
då må det vær' for horene og skyggen
så prektigheten alltid vende ryggen.
Eg malte på Montmartre i Paris
El Pintor
Yo soy un pintor. Dame plazas y callejones
y aglomeraciones. Dame personas que vivan
vidas deformes, un gato salvaje que está muerto,
un trabajador honesto que está luchando.
Poseo mil colores. Con paleta
y pincel veo claramente. Todo lo he visto.
Lo más hermoso es lo auténtico, no frases.
No se es un genio si se viste hecho jirones.
No me gustan los hombres a medida.
No puedo pintar maniquíes sin polvo.
No me gustan los amigos que son enemigos
y siempre cuelgan en un perchero
en armarios llenos. ¡He tenido
mi propia infancia encerrada en un castillo!
Me gustan los tipos torcidos, esclavos cansados
con escritura arrugada de letras sucias.
No me gusta el viento a favor, la velocidad gratuita.
No me gustan los días sin resistencia.
No puedo pintar blanco sin nunca negro
ha luchado con desesperación y tormento.
No me gustan las sonrisas piadosas
que cuentan dinero. Si hay un paraíso,
debe ser para las prostitutas y las sombras
que siempre le dan la espalda a la pomposidad.
Pinté en Montmartre en París