395px

El Reino

Vanaheim (Norway)

Riket

I en bygd i et land lå der engang en gård
av grånet, gammelt tre,
som skinte av varme när det demret til vår,
og bakken kastet sin sne.
Det bugnet der ikke av honning og vin,
og der var intet gull, ingen silke og lin,
men av lykke, var der nok å se.

Man kan ikke si at de levde i nød,
dog var det et fattigslig sted.
For måtte de kjempe for det daglige brød,
så hadde de kjærlighet.
Der fant de sin trygghet og grunn til liv,
av lykke og kjærlighet, mann og viv,
når de ofte på åkeren slet.

Slik gikk noen år med liv i fred
i et vakkert, solfylt land
slik ville de og leve årene av sted,
lykken var brød og vann.
Men skjebnen ønsket dem ikke slik,
for i det fjerne hørtes gjalling av krig.
Over åsen stod riket i brann.

Da falt der en skygge over åsen og skogen;
solen forsvant bak en sky.
Da stoppet de to bak hesten og plogen,
og søkte for mørket ly.
Og torden gjallet, himmelen raslet,
om krig og døden tordenen varslet.
Mørket slukte morgengry.

Da kommer en rytter til gården med bud,
Gjennom dystert tordenvær;
himmelen bærer sin helvetes brud,
brekker fjell og splintrer trær.
Når budet drar er og lykken brutt;
mannen er verken spurt eller budt,
skrevet inn i rikets hær.

En morgen når himmelen gråner mot høst,
og solen står lavt over fjell,
gir han kone og barn en siste trøst,
for å lette en sorg i seg selv.
Han skrider til hest kledt i rustning og sort,
og i stillhet rider han sakt bort,
uten ord, et taust siste farvel.

El Reino

En un pueblo de un país, una vez había una granja
de madera envejecida y gris,
que brillaba de calor cuando amanecía en primavera,
y la tierra lanzaba su nieve.
No rebosaba de miel y vino,
no había oro, ni seda ni lino,
pero de felicidad, había suficiente para ver.

No se puede decir que vivían en la miseria,
sin embargo, era un lugar pobre.
Tenían que luchar por el pan de cada día,
pero tenían amor.
Encontraron su seguridad y razón de vivir,
de felicidad y amor, hombre y mujer,
cuando a menudo trabajaban en el campo.

Así pasaron algunos años con vida en paz
en una hermosa y soleada tierra,
así querían vivir los años que vendrían,
la felicidad era pan y agua.
Pero el destino no los quería así,
pues en la distancia se escuchaba el estruendo de la guerra.
Sobre la colina, el reino estaba en llamas.

Entonces cayó una sombra sobre la colina y el bosque;
el sol desapareció detrás de una nube.
Los dos se detuvieron detrás del caballo y el arado,
y buscaron refugio en la oscuridad.
Y tronó, el cielo retumbó,
la tormenta anunciaba guerra y muerte.
La oscuridad devoró el amanecer.

Llega un jinete a la granja con noticias,
a través de un clima tormentoso;
el cielo lleva a su novia infernal,
ompe montañas y destroza árboles.
Cuando el mensajero se va, la felicidad se rompe;
el hombre no es preguntado ni convocado,
escribieron su nombre en el ejército del reino.

Una mañana cuando el cielo se vuelve gris en otoño,
y el sol se eleva sobre las montañas,
él consuela a su esposa e hijos por última vez,
para aliviar una pena en sí mismo.
Monta su caballo vestido de armadura y negro,
y en silencio se aleja lentamente,
sin palabras, una despedida final en silencio.

Escrita por: