Blodig Krigsmark
Blodig Krigsmark
Så er det av glede han rider av sted
mot solnedgangen i vest;
vender hjematt i glede med budet om fred,
i venten om hjemkomstfest.
Men der hjemme stiger kun stillheten frem,
intet spor av lykke, av kjære, av hjem,
kun lukten av død og pest.
Da bryter skyer i himmelens mørke,
og styrter yil jorden som regn,
men uten makt til å livgi gledens tørke,
blir det kun som et som et dystert regn.
I stille pinsel klager folket sin nød,
forkrøplet, sorgtunge, merket av død,
i et land av gjørme og stein.
Over åsen skriker en skrekkslagen ravn
når han skrider der stillheten rår;
i fortvilelse roper han sin kones navn,
men stillhet er alt han får.
Han spør en krokete gamling i svart,
med ett eneste svar: Hun er død eller dratt;
jeg vet intet, det er mørke år.
Da bryter der noe i hans håpfulle sinn,
og han stiger atter til hest;
det er i et mørke han nå rider inn;
fortapt er de han elsket mest.
Men landet hen kjempet for er fortsatt i krig,
derfor verver han seg påny til strid,
for kjemping er det han kan best.
Men folket er trett av krigens svøp,
av styrets tunge hand,
er trette av sult, av sykdom og nød,
av mangel på brød og vann,
Riket er preget av gjentatte opprør;
de ender i slag og blodige oppgjør,
i et allerede krigstrett land.
Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt,
til en liten by i øst;
som leder for en gruppe leide menn,
som for gull kjemper nådeløst.
Mot en oppstand som setter riket i brann,
ledet av en mystisk kappekledt mann,
med sverd og nattergalrøst.
Sverd finner kjød når murene rives,
og byen ryddes tom.
han rider med drap, der hærene strides,
for å drepe, var det de kom.
Da går lederen mot ham med tunge skritt,
løfter sverdet, men nøler ett øyeblikk,
og faller død for sverdet hans om.
Gjennom skyene begynner da solen å skinne
over en by i strid.
da ser han, den falne er en kvinne,
som han har berøvet liv.
Da først ser han den sorg som er forvoldt,
for den falne er kjent, er elsket, avholdt;
det er hans egen viv.
Campo de Batalla Sangriento
Campo de Batalla Sangriento
Es de alegría que cabalga hacia el oeste,
hacia la puesta de sol;
vuelve a casa con la alegría de la noticia de la paz,
en espera de una fiesta de regreso a casa.
Pero en casa solo emerge el silencio,
nada de felicidad, de seres queridos, de hogar,
solo el olor a muerte y peste.
Entonces rompen las nubes en la oscuridad del cielo,
y caen a la tierra como lluvia,
pero sin poder dar vida a la sequedad de la alegría,
se convierte solo en una lluvia sombría.
En silencioso tormento el pueblo lamenta su necesidad,
retorcido, cargado de tristeza, marcado por la muerte,
en una tierra de barro y piedra.
Sobre la colina grita un cuervo aterrorizado
cuando avanza donde reina el silencio;
en desesperación llama el nombre de su esposa,
pero solo obtiene silencio.
Pregunta a un anciano encorvado de negro,
con una sola respuesta: ella está muerta o se ha ido;
no sé nada, son años oscuros.
Entonces algo se rompe en su mente esperanzada,
y vuelve a montar a caballo;
es en la oscuridad que ahora cabalga,
perdidos están aquellos a quienes más amaba.
Pero la tierra por la que luchó sigue en guerra,
por eso se une de nuevo a la lucha,
pues luchar es lo que mejor sabe hacer.
Pero el pueblo está cansado del azote de la guerra,
de la pesada mano del gobierno,
están cansados de hambre, enfermedad y necesidad,
de la falta de pan y agua,
el reino está marcado por repetidas rebeliones;
que terminan en batallas y sangrientos enfrentamientos,
en una tierra ya cansada de la guerra.
Para tal misión es enviado el hombre,
a una pequeña ciudad en el este;
como líder de un grupo de hombres contratados,
que luchan despiadadamente por oro.
Contra una revuelta que pone al reino en llamas,
liderada por un misterioso hombre vestido con capa,
con espada y voz de ruiseñor.
La espada encuentra carne cuando se derriban los muros,
y la ciudad queda despejada.
Él cabalga con muerte, donde los ejércitos luchan,
para matar, eso es por lo que vinieron.
Entonces el líder se acerca a él con pasos pesados,
alza la espada, pero vacila un momento,
y cae muerto por su espada.
A través de las nubes comienza a brillar el sol
sobre una ciudad en conflicto.
Entonces ve, la caída es una mujer,
a la que le ha arrebatado la vida.
Entonces ve el dolor que ha causado,
pues la caída es conocida, amada, apreciada;
es su propia esposa.