395px

Guerra

Vanaheim (Norway)

Krig

Krig

Så går det år med rustning og sverd;
kjempen for konge og land;
fra slagmark til slagmark på krigerferd,
levner byer og gårder i brann.
Han lever på trass, blant håp og minner,
men som årene går og de langsomt svinner,
blir kjemping alt han kan.

Han står med menn på en tåkete ås
når solen gryr til dag.
Det er ikke lenger mot fienden de sloss,
forsvunnet, er hat og nag.
Men krigstrette menn trekker sverdet igjen,
når på åsen mot dem står fienden,
og hornene kaller til slag.

De er fillete, slitne, der de rider
med sverd som er svarte av blod;
forrevne rustninger fra forgagne strider
over tåkete, myrete mo.
De kjemper mot ondskap, mot mørkets hær;
fem år har de båret sin konges klær;
men det de har tapt, er tro.

Lettelse er det for såvidt i dem,
for dette er siste strid;
seirer de kan de derpå vende hjem,
til lykkelig stille liv.
Det glimter isverd, i økser og skjold
når de rider det siste slaget i vold,
uten nåde, uten grid.

Blodet spruter når sverd treffer kjød;
menn faller med banesår.
Marken fylles av pinsel og død
under solen av gryende vår.
På slettene render blodet i flom,
og blodlukt stiger fra likene derom
rundt de som fremdeles står.

Han kjemper i villskap og slåss som besatt;
det glimter i blodig metall.
Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt,
og hans tenken er tom og kald.
Rundt ham brøler lyden av slag;
det klinger i sverd under lyset av dag,
som selv dør ved solefall.

Guerra

Guerra

Así pasan los años con armadura y espada;
el gigante por rey y patria;
de campo de batalla en campo de batalla en expedición guerrera,
deja ciudades y granjas en llamas.
Vive por terquedad, entre esperanzas y recuerdos,
pero a medida que pasan los años y lentamente se desvanecen,
la lucha es todo lo que puede hacer.

Él está con hombres en una colina nebulosa
cuando el sol amanece.
Ya no luchan contra el enemigo,
el odio y el rencor han desaparecido.
Pero hombres cansados de la guerra empuñan la espada de nuevo,
cuando en la colina se enfrentan al enemigo,
y los cuernos llaman a la batalla.

Están harapientos, agotados, mientras cabalgan
con espadas teñidas de negro por la sangre;
armaduras desgarradas de batallas pasadas
sobre pantanos neblinosos y fangosos.
Luchan contra la maldad, contra el ejército de la oscuridad;
cinco años han llevado las ropas de su rey;
pero lo que han perdido es la fe.

En cierto modo hay alivio en ellos,
pues esta es la última batalla;
si ganan, pueden regresar a casa,
a una vida tranquila y feliz.
Brillan las espadas, en hachas y escudos
mientras libran la última batalla con violencia,
sin piedad, sin cuartel.

La sangre salpica cuando la espada corta la carne;
los hombres caen con heridas mortales.
El suelo se llena de agonía y muerte
bajo el sol de la primavera naciente.
En las llanuras corre la sangre como un río,
y el olor a sangre se eleva de los cadáveres
alrededor de los que aún permanecen de pie.

Él lucha con ferocidad y pelea como poseído;
brilla en el metal ensangrentado.
Hay silencio en el corazón que la guerra ha tomado,
y su pensamiento está vacío y frío.
A su alrededor resuena el sonido de la batalla;
resuena en las espadas bajo la luz del día,
que incluso muere al caer el sol.

Escrita por: