Sorg
Sorg
Han rider stilt over myrete land;
luften er tung og kald.
Trærne er gnaget av frostens tann,
og sommeren står for fall.
Langsomt i tåken rider han frem,
han vet ikke hvorfor han har intet hjem,
intet liv, ingen kjærlighet, intet kall.
Og solen skinner på himmelens hvelv,
men har ingen varme mer;
han bryr seg ei lenger om seg selv,
ikke om noget som skjer.
Skjebnen har tatt alt han levde for,
han levnet han intet annet enn sorg,
enn de skygger som om seg han brer.
Hun dro fra hans hjem da han var i strid,
fra det dødens sted det var blitt,
et sorgfullt sted som var herjet av krig,
der gleden hadde spilt falitt.
Om hans skjebne var intet visst,
hun ventet lenge, men så til sist,
forlot hun hjemmet sitt.
I tro om at han var fallen i slag,
flyktet hun langt avsted;
men i hjertet hennes kjempet ett nag,
som aldri gav henne fred.
Forkledt satt hun kampen mot kongen igang,
for å velte tyrannen og hevne sin mann,
og folket fikk hun med.
Nå ligger hun, svøpt av dødens vesen,
fallen for husbondens sverd;
vugger stilt bak sin husbond på hesten,
på en siste målløs ferd.
Han rider i pinsel på øde heier,
forbanner skjebnens lunefulle veier,
med hva hun for ham var verd.
Men til sist i høsttåken stopper han opp,
og løfter den døde av.
I stillhet legger han hennes livløse kropp,
i en ensom nygravet grav.
Han kjenner sorgen knuge ham ille,
og selv trærne, selv vinden, selv himmelen er stille,
når han tar opp sin vandringsstav.
Dolor
Dolor
Cabalgando silenciosamente sobre tierras pantanosas;
el aire es pesado y frío.
Los árboles son devorados por el diente del hielo,
y el verano llega a su fin.
Poco a poco avanza entre la niebla,
no sabe por qué no tiene hogar,
ni vida, ni amor, ni propósito.
Y el sol brilla en la bóveda del cielo,
pero ya no tiene calor;
ya no le importa nada de sí mismo,
ni lo que sucede a su alrededor.
El destino le ha quitado todo por lo que vivía,
solo le ha dejado dolor,
las sombras que lo rodean.
Ella partió de su hogar cuando él estaba en batalla,
de ese lugar de muerte que se había convertido,
un lugar lleno de tristeza devastado por la guerra,
donde la alegría había quebrado.
Nada se sabía de su destino,
ella esperó mucho tiempo, pero al final,
abandonó su hogar.
Creyendo que había caído en batalla,
ella huyó lejos;
pero en su corazón luchaba un rencor,
que nunca le dio paz.
Disfrazada, comenzó la lucha contra el rey,
para derrocar al tirano y vengar a su esposo,
y ganó al pueblo para su causa.
Ahora yace envuelta en la esencia de la muerte,
cayó por la espada de su esposo;
se balancea silenciosamente detrás de su esposo en el caballo,
en un último viaje sin rumbo.
Él cabalga en tormento por páramos desolados,
maldecido por los caprichosos caminos del destino,
con lo que ella significaba para él.
Pero al final, en la niebla otoñal, se detiene,
y levanta a la muerta.
En silencio coloca su cuerpo sin vida,
en una solitaria tumba recién cavada.
Siente el dolor apretarle fuertemente,
y hasta los árboles, el viento, el cielo mismo se quedan en silencio,
cuando toma su bastón de peregrino.