Fortapelse
Det er vår der han står i lunden
Ved et landskap i lyset stilt
Men om gleden rår verden den stunden
Blir våren på hans sjel forspilt
Hans sverd står plantet i tinende jord
Som en søyle av tap i en verden som gror
Der det brant i hans sjel er det øde og kald
Slukket da lykken i avgrunnen falt
Holder han håpet han alltid har hatt
Men meningsfylde hvor bliver du av
Skal tomheten kun slåes i sten på min grav
En tyngende byrde er tapet av hjem
Og den lykke han alltid beskyttet
Lik gamen i helvete båret av dem
Som deilder i skogen flyttet
Et håp om det liv som av skjebnen forbys
Brenner flimrende nå, som et døende lys
Han prøver å nå det, et fåfengt mål
Som å kjempe mot skygger med never og stål
Men når han skjønner hva skjebnen har ham å forunne
Brenner lyset ned og går til grunne
Men hva nå, når han vil selv sin søken forsake
For håpet gikk sist, nå står han intet tilbake
Condenación
Es primavera donde él está parado en el bosque
Frente a un paisaje bañado por la luz
Pero aunque la alegría reine en ese momento
La primavera en su alma se pierde
Su espada está clavada en la tierra que se descongela
Como una columna de pérdida en un mundo que crece
Donde ardía en su alma ahora es desolado y frío
La felicidad se extinguió cuando cayó al abismo
Mantiene la esperanza que siempre ha tenido
Pero ¿dónde está el significado que se esfuma?
¿Deberá la vacuidad ser solo tallada en piedra en mi tumba?
Una carga pesada es la pérdida del hogar
Y la felicidad que siempre protegió
Como el buitre en el infierno llevado por ellos
Mientras se mueven entre los árboles
Una esperanza de la vida que la fatalidad prohíbe
Arde titilante ahora, como una luz moribunda
Intenta alcanzarla, una meta en vano
Como luchar contra sombras con puños y acero
Pero cuando comprende lo que el destino le tiene reservado
La luz se apaga y se desvanece
Pero ¿qué sucede cuando él mismo quiere renunciar a su búsqueda?
Pues la esperanza se fue por última vez, ahora no le queda nada