395px

Al Final del Capítulo 1

Vanaheim (Norway)

Ved Veis Ende Kap 1

Himmelen skalv i vrede,
Som var den av galskap besatt;
Da kveldslyset lot seg beklede,
Stormfullt i drakt av natt.

Vinden rev i trær og stener,
Og regnet pisket i løvverk og grener,
Slik verden for høstens luner frøs,
Da himmelen lot helvete løs.

En vandrer gikk betenksomt alene,
Uten mål eller mening at tjene,
Som, når høsten i storm lot vinteren erklære,
I tankefull stillhet ei lot seg besvære.
Ja, man kunne se i lynglimts skjær,
At han ikke engang trakk sin kappe nær.

Ved veien han gikk lå et vertshus av tre
Et ly mot stormen, mot regn, mot sne.
Og dog han sjelden tok ly i noget vær,
Var det nå som om noget ledet ham der.

Der inne maktet stormen, dog glemt
I vellyst folk at forene.
Kun en eneste krok var mørk og gjemt
Der en vandrer satt taus og alene.

Nå hadde verten, i medynk for nød,
Tatt til seg i arbeid for husly og brød
En unggutt hvis opphav i graven var lagt,
Av en krig som ham selv på flukt hadde brakt.

Han bar vel neppe mer enn ti år
Dog syntes hans vesen eldre,-
Hans åsyn var preget av krigsskapte sår,
Hans tanke, av tap av foreldre

Han bar verdig de sår som av krigen var gjort,
For om han med et stykke tøy i sort,
Hadde dekket et manglende øye til,
Så gnistret det andre av tindrende ild.

Og dette var det vandreren så,
Der han taust hadde sittet alene til nå,
Da var det det brast, og hans tanker bleven,
Et øyeblikk var han som slagen til sten;
For hva er en mann, mange år om enn,
Som ikke kjenner sin sønn igjen.

Han reiste seg opp og gikk sakte,
Med skjelvende, langsomme skritt
Mot det bånd, som skjebnen ham endelig brakte,
Til det lykkelige liv han engang kalte sitt.
Men den sorg som ham før var av skjebnen forvoldt,
Skulle bli som kun lite mot hva framtiden holdt,
For om han endelig øynet sin lykke at fornye,
Stod prisen til slutt i så alt for mye.

Al Final del Capítulo 1

El cielo tembló de ira,
Como si estuviera poseído por la locura;
Cuando la luz del atardecer se vistió,
Tormentosa en traje de noche.

El viento arrancaba árboles y piedras,
Y la lluvia azotaba en hojas y ramas,
Así el mundo se congelaba por los caprichos del otoño,
Cuando el cielo desató el infierno.

Un caminante iba pensativo y solo,
Sin objetivo ni propósito que cumplir,
Como cuando el otoño en la tormenta declaraba el invierno,
En silencio reflexivo no se dejaba perturbar.
Sí, se podía ver en el destello de los relámpagos,
Que ni siquiera se acercaba su capa.

Junto al camino se encontraba una posada de madera,
Un refugio de la tormenta, de la lluvia, de la nieve.
Y aunque rara vez buscaba refugio en cualquier clima,
Era como si algo lo guiara allí.

Dentro, la tormenta lograba, aunque olvidada,
Unir a la gente en placer.
Solo un rincón estaba oscuro y escondido,
Donde un caminante se sentaba en silencio y solo.

El posadero, compadecido por la necesidad,
Había acogido en su trabajo por refugio y pan,
A un joven cuyo origen yacía en la tumba,
De una guerra que lo había llevado a la huida.

Apenas llevaba diez años,
Aunque su ser parecía más viejo,
Su rostro estaba marcado por heridas de guerra,
Su mente, por la pérdida de sus padres.

Llevaba con dignidad las heridas causadas por la guerra,
Pues aunque con un trozo de tela negra,
Cubría un ojo faltante,
El otro brillaba con fuego centelleante.

Y esto fue lo que vio el caminante,
Mientras había estado sentado solo hasta ahora,
Entonces fue cuando se quebró, y sus pensamientos se volvieron,
Por un momento se sintió como golpeado por una piedra;
Porque ¿qué es un hombre, muchos años aunque sean,
Que no reconoce a su propio hijo?

Se levantó y caminó lentamente,
Con pasos temblorosos y lentos,
Hacia el lazo que el destino finalmente le traía,
Hacia la vida feliz que una vez llamó suya.
Pero el dolor que antes le había causado el destino,
Sería solo una pequeña parte de lo que el futuro guardaba,
Pues aunque finalmente vislumbrara renovar su felicidad,
El precio al final resultó ser demasiado alto.

Escrita por: