395px

Frostrosen

Vilhjálmur Vilhjálmsson

Frostrósir

Þú komst til að kveðja í gær
Þú kvaddir og allt varð svo hljótt
Á glugganum frostrósin grær
Ég gat ekkert sofið í nótt

Hvert andvarp frá einmanna sál
Hvert orð sem var myndað án hljóðs
Þú greinist sem gaddfreðið mál
Í gerfi hins lífvana blóms

Er stormgnýrinn brýst inn í bæ
Með brimhljóð frá klettóttri strönd
En reiðum og rjúkandi sæ
Hann réttir oft ögrandi hönd

Ég krýp hér og bæn mína býð
Þá bæn sem í hjartað er stráð
Ó þyrmd henni gefð henni grið
Hver gæti mér orð þessi ljáð?

Frostrosen

Du kamst, um dich zu verabschieden, gestern
Du hast dich verabschiedet und alles wurde so still
Am Fenster blüht die Frostrose
Ich konnte die ganze Nacht nicht schlafen

Jeder Seufzer einer einsamen Seele
Jedes Wort, das ohne Klang geformt wurde
Du zeigst dich wie ein stacheliger Ausdruck
Im Antlitz der leblosen Blume

Wenn der Sturmbrüller in die Stadt bricht
Mit dem Geräusch der Brandung von der klippenreichen Küste
Doch in wütenden und dampfenden Gewässern
Reicht er oft herausfordernd die Hand

Ich krieche hier und biete mein Gebet dar
Das Gebet, das ins Herz gesät ist
Oh, schütze es, gib ihm Zuflucht
Wer könnte mir diese Worte leihen?