Svarthammeren

En mann var i skogen
ved nattestid
Hans skritt var tunge,
hans øyne likeså

Vinden blåste i hans hår,
og regnet pisket i hans ansikt
hans skuldre var tynget av grusom byrde,
og hans ben ville knapt bære ham

Ingen måtte vite hva han hadde måttet se,
føle på sin kropp og gjennom lidelse erfare
en ravn satt og skottet på ham i et tre,
og mannen kunne føle det.
Mennesket må ikke søke utenfor sin sti,
nå fantes ingen vei tilbake

Brått stod han ved et veldig stup,
og berget glinset svart i regnet
gjennom regnet kunne spisse tinder skimtes
han stod lammet av dette storslagne syn
så rettet han sin rygg og skrek:
Han forbannet månen
og han raste mot stjernene,
og han spyttet på jorden
han trakk så sin pust,
-og hoppet