Solveig den Hardføre

Sognefjorden lå som bly
Under fjellets bleke panne
Rimet hvilte over lyngen
Tangen drev langs svarte strender
Der sto Solveig mellom furuer
Mens en ravn steg over sundet
Hun var ung, og verden endte
Der hvor fjorden møtte fjellet

Ozurs gård lå under åsen
Lagertha tente ild ved kveld
Regnet strøk langs torv og tømmer
Vinteren kom tidlig ned
Ingen visste hva som ventet
Bak de årene som kom
Ingen saga hadde varslet
Hvilke riker hun skulle se

Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt

Torsteins skjebne fulgte henne
Som en brodd bak hvert et år
Døden tok ham aldri den gang
Men hun kjente hva hun bar
For en vilje kan bli skyldig
Før en skjebne fullbyrdes
Denne vissheten ble hos henne
Der hvor gamle minner dømmes

Dypt ved elven satt de døde
Bundet under bergets rot
Vannet slepte år forbi dem
Ingen visste hvor de dro
Slanger gled blant kalde steiner
Mørke strømmer åt kalenderen
Solveig mistet selve tiden
Men hun mistet aldri fjorden

Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt

Siden åpnet berget bilder
Fra en ukjent verdensalder
Lysets folk steg gjennom mørket
Skjellkledde hærer svarte dem
Fjerne kloder sto i flammer
Måner vek fra sine baner
Gamle makter falt fra høyden
Andre søkte nye verdener

Midgard skinte langt der ute
Blå og grønn mot verdensrand
Kanskje kom de gamle guder
Som fordrevne til dens land
Kanskje skjulte menneskesagnene
Spor av kriger uten alder
Solveig lot spørsmålet leve
Visshet hadde kostet nok

Hel ble større enn fortellingen
Náströnd skiftet skikkelse
Jörmungandr rundt verden
Bar en annen gåte nå
Barndommens fortellinger
Sprakk mot det hun selv fikk se
Likevel sto fjellet hjemme
Uforandret i hennes sinn

Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt

Århundrene mistet ansikt
Riker åpnet seg og svant
Menneskene fra hennes morgen
Ble til minner uten grav
Regnet falt fremdeles over Sogn
Fjorden mørknet mellom nes
Furuskogen tok imot vinden
Slik den alltid hadde gjort

Langt bak dødsrikets grenser
Finnes ennå denne morgen
Rim ligger hvitt på lyngen
Sjøen møter vinterhimmelen
Ved den gamle fjorden står
En ung kvinne vendt mot vannet

Ravnen stiger over Sogn
Hun heter Solveig