Eneboeren

Han slo seg opp et skur av skrot på finsiden av fjellet,
der ingen stier stakk seg fram og intet fly falt ned.
Hans kall var kastet, goder glemt. Sin far lot han fortelle:
Han ville vekk fra verden, fri som fugl og fylt av fred.
Det var så vakkert vær.
Han tro blant tause trær.
Skulle han nå Nirvana i natt?

Han borte ble fra blokk og by, men nå var han alene.
Og satt i siv og sand og snØ og spiste bark og bær.
Og snøen var så skjønn i sol og plantene så pene.
Han hyllet hav og himmel og naturen norsk og nær.
Det var så vakkert vær.
Han sang med spurv og stær.
Skulle han nå Nirvana i natt?

En dag han tok sin tredje tur, fortapt i sine tanker,
kom han forbi et heslig hus på toppen aven nut.
Det lignet på hans eget hi, av hull og pløsne planker.
Han stusset smått, men skvatt da det kom en kvinne ut.
Det var så vakkert vær.
Hun klatret uten klær.
Skulle hun nå Nirvana i natt?

Det gikk en time, trolig tre, men fjellet var i flamme.
En eremitt fra ensom egn ble galen av sin glød.
Med doven dyd tok bruden bad, han stupte med det samme.
En eneboer falt i eneboerinnens skjød.
Det ble så vakkert vær
da han ble henne kjær.
De hadde glemt Nirvana på en natt!

Moralen er: Nirvana er for den
som tør gå ensom i sitt liv!